Vakkert Gesamtkunstwerk
L longed for it
av Magda Hognestad, Shakespeartidsskrift, 2019
Det er det stemningsfulle og vare som dominerer i Therese Markhus og Ingrid Toogoods verk.
Stavanger kunstmuseum har de siste årene med stort hell arrangert månedlige kveldsarrangement i serien Kuppelkupp. Kunstopplevelser i form av samtaler og omvisninger i aktuelle utstillinger, men også større produskjoner som konserter, performancer og dans har begeistret mange. Denne novemberkvelden er det koreograf Therese Markhus og visuell kunstner Ingrid Toogoods samarbeidsverk L longed for it som skal presenteres for en fullsatt Kuppelhall. Duoen har laget fem verk sammen siden 2009, men denne gangen er ikke Markhus selv med som utøver.
Butikken til Stavanger kunstmuseum er for anledningen ryddet bort, og de fire høye rektangulære skulturene, laget av Toogood og stilt opp på rekke, er iøyenfallende allerede fra utsiden av museets glassfasade. Dimmet belysning fra Kuppelhallens taklamper og noen små spotter fra bak stolradene sørger for en varm og dempet lyssetting. De fire danserne Tone Kittelsen, Victoria Jane Harley, Camilla Apeland og Stine Isachsen Knudsen kommer ut på rekke og inntar skulpturene, iført hvite pologensere, løstsittende hvite jeans og hvite sneakers. Kostymene er stedvis påmalt i samme farger og form som skulpturene, i tillegg til noe maling i ansiktet, slik at de ser ut som naturlig fyllmateriale til skulpturenes tomrom.
Det er nettopp å innta skulpturene danserne gjør. Skulpturene, som står på hjul, har store hulrom med forskjellig form inni seg, og i stillhet begynner danserne én etter én å bøye hodene - noen bakover, noen forover – før overkroppen følger med. Skuespiller Nina Ellen Ødegårds stemme bryter via høyttaleranlegget gjennom stillheten og spør: ” Er du der? Er du der nå? Har du noen gang vært der?”. Dette kunne vært eksistensielle spørsmål, men verket skal fremstille ”lengsel som en kraft som presser på”, som det står i programteksten.
Begrensninger og forlengelser
I møte med lengsel og savn er det mange som beskriver at e opplever en form for sideeksistens. Man går rundt som én side eller del av seg selv, ikke lenger hel, og et tomrom bæres rundt. I L longed for it er det som danserne har blitt fanget i lengselens tomrom, og i første delen av verket bruker de god tid på å utforske tomrommet de befinner seg i med langsomme bevegelser til trillende, harmoniske inspilte pianotoner av Magnus Hovland Vanebo. Gradvis bygges musikken opp mens armer og bein beveges, fremdeles langsomt og forsiktig med allikevel målrettet.
Et mørkt, buldrende innspilt lydbilde erstatter pianomusikken og danserne ruller skulpturene fra sin vante plass, to dansere bytter også skulpturer. Kan tomrom flyttes rundt i kroppen? Kan lengsel kjennes et sted og så et annet? Svaret er vel alltid subjektivt, og kanskje avhengig av både hvor mye den lengtende kjenner etter og hvor godt den kjenner sin egen kropp. Når skulpturene har fått nye romslige punkt utforskes det lekent videre med større bevegelser, som om danserne kjenner seg frem i nye tomrom. Som med alle opplevelser og erfaringer er det ofte når man først får kjennskap til det selv at annerkjennelsen av andres erfaringer og opplevelser kommer.
Skulpturene flyttes på flere ganger i løpet av verket, nye mønster skapes og andre ganger ser det ut som de skal bli presset inn i et spor som om tomrommet skal bli noe annet, få noe nytt. De organiske speilene på skulpturenes bakside gir en spennende effekt av selvransaking idet publikum ser seg selv i korte, uventede øyeblikk mens de store hvite rektanglene snurrer og farer forbi.
På ett tidspunkt føler en av danserne seg frem i blinde. ”Hvordan så du ut igjen?” sier stemmen. En av de andre danserne kommer og guider henne ut på gulvet, og dette er første gang noen av dem beveger seg ut fra klyngen av skulpturer. Danseren løsriver seg først sakte, høyt, lavt midt mellom og bryter ut i harde, korte bevegelser før hun føres bak til en annen skulptur enn den hun kom fra. Dette initierer et modigere og større bevegelsesspråk hos alle danserne, de beveger seg lengre fra skulpturene, en danser springer fra den ene enden av scenerommet til den andre og slenger seg på gulvet. Det som tidligere virket så vart og rolig bygger seg opp tile t opprivende, smertefullt, sterkt kaos.
Lengsel som en indre kraft
Ødegårds stemme aèr først sart, men noe illevarslende er i anmarsj da danserne én etter én tarhalsen på genseren over øynene. Den ene danseren drar pannen hardt nedover langveggen på en av skulpturene før hendene vikles inn i genserermet og halsen på genseren dra enda lengre over hodet. Vokalen blir aggressiv, den vrenges og blir til smertefulle ur-skrik. Danseren strever aggressivt med å rive av seg genseren og hive den fra seg, som en tvangstrøye som må kastes så langt bort som mulig men allikevel ikke lar seg kvittes med. De andre danserne har knyttede never og holder seg i nærheten av hver sin skulptur. Når lengselens kraft trår til for fullt er det tross alt trygt å være i nærheten av det man kjenner.
Danseren tar på seg genseren igjen, vokalen blir roligere og bevegelsene saktere og mer kontrollert. Skulpturene snus med speilsidene vendt til publikum og settes bak hverandre mens en av danserne utfører en solo. Bevegelsene er stakkato, kantete og tyngre og kroppen holdes ned mot gulvet med bøyde knær. ” Der er du. Jeg kan fornemme deg. Her er du. Din stemme er i min. Føttene mine brenner et stort krater.” Tunge, harde rytmer preger lydbildet mens det anes en forløsning. Skulpturene rulles ut igjen til en rett linje, så nære publikum at vi igjen kan se oss selv i speilene. Danserne kikker på skulpturenes påmalte abstrakte mønster en kort stund, tar noen skritt bakover mot utgangen før de snur seg helt og går ut.
En del av koreografien består av at danserne lar de glidende bevegelsene stoppe opp i vakre tablåer som holdes et par pust før danserne går eller snur videre til neste frase.
Tablåene finner sted gjennom hele verket. Med disse tablåene kan det virke som prosessen av det å lengte blir forsterket. Selv om den lengtende har tatt noen steg i egen prosess er det behov for å stoppe opp, se seg rundt, evaluere ens egen kraft og pågangsmot. Tross bevegelsene danserne utfører, forblir danserne selv uttrykksløse gjennom det meste av verket. Er det malingen i ansiktet som befrir dem fra å vise lengsel, håp, smerte? Innehar de kraften fra de livløse skulpturene de selv befant se i videre med seg, selv om de løsriver seg?
Et annet virkningsfullt og vakkert bilde er når Markhus skaper kjeder med danserne og skulpturene. I verkets midtpunkt, mens skulpturene flyttes rundt, strekker danserne seg ut i en naturlig forlenging av bevegelsen før de sittende, stående og liggende berører ett punkt hos den neste danseren og linker seg slik sammen. Hver ende av dansekjedet er i kontakt med en skulptur, og binder sammen det materielle og menneskelige. Om det skal være et bilde på viktigheten av å ha andre å strekke en hånd ut til i den kraftfulle lengsels-prosessen, eller symboliserer løftet om en tid der den lengtende vil ta kontakt med noen, forblir ubesvart. Det er uansett poetiske uttrykk for lengselens tranformasjon.
Gesamtkunstwerk
Mange forbinder begrepet Gesamtkunstwerk med Wagner og romantikken (skjønt begrepet første gang ble brukt i 1827 av den tyske filosofen K. F. E. Trahndorff). I programteksten benyttes begrepet ”tverrfaglige”, uten at den går mer inn på hva som menes med dette. Jeg tenker på mulighetene dans og koreografi så lett har til å binde seg til andre kunstformer og enten la det stå side om side som egne uttrykk, eller la kunstformene komplementere hverandre og inngå i en helhet. Et bra og interessant verk bestående av flere kunstformer forutsetter at skaperne ser mulighetene og tar gode avgjørelser. Dette har Markhus og Toogood absolutt klart. Tekst, innspilt musikk og lydbilde, det visuelle i både skulpturene og kostymene samt bevegelsene ever å få frem lengselens undring, galskap og kraft.
Apropos Gesamtkunstwerk: Merce Cunningham (1919-2009), amerikansk danser og koreograf, revolusjonerte den moderne dansen på midten av 1900-tallet både danseteknisk og i måten han tenkte rundt musikk/lydbilde, scenografi og kostymer. I motsetning til tendensen i datidens moderne dansescene, skulle kunstformene i Cunninghams verk ikke smelte sammen, men heller la tilfeldighetene råde og derfor tale for seg selv, noe som ikke synes å være tilfelle i L longed for it. Allikevel får jeg øyeblikkelig assosiasjoner til Cunninghams Summerspace (1958) hvor danserne har på seg heldekkende lyse trikoter påmalt prikker i duse farger, og glir inn med bakteppet utført i samme stil og farger. Begge verk er visuelt vakre og lyse, men der Summerspace har et lett innhold, vil L longed for it mer. Danserne med de påmalte kostymene glir så elegant inn med skulpturene. I ett av de tidligere nevnte tablåene er de fire danserne oppstilt slik at den blå – og hvitstripete delen av kostymet ikke bare er vendt ut til publikum og fanges opp av samme mønster i skulpturene, men det er også den delen av kroppen som har kommet ut av tomrommet. Det hele er vakkert, beroligende og fullendt – slik som et øyeblikk midt i den tunge lengselen også kan oppleves som annet enn tomt og strevsomt. (Publisert 23.11.2019)