• facebook-square
  • Flickr Black Square
  • Twitter Square
  • Pinterest Black Square

© 2023 by Odam Lviran. Proudly created with Wix.com.

Uskylden infisert

av Trond Borgen

 

           Jeg er fanget i dette eksistensielle rommet. Fanget av og i Ingrid Toogood Hovlands utspekulerte iscenesettelse av selve det rommet jeg trer inn i (og lar alt håp fare?). Hun har bygget tredimensjonale kulisser av malte finérplater, kulisser tilsynelatende hentet fra teater eller film, og jeg går inn i et av scenerommene, bygget som et vesentlig bidrag til Tegnebiennalen i Stenersenmuseet i Oslo i 2006. Det er en nærmest perfekt illusjonisme, inntil jeg flytter meg i rommet – kunsten avslører seg nettopp som en illusjon etter hvert som jeg beveger meg i forhold til den. Jeg tenker på Andrea Pozzos barokke, illusjonistiske takmaleri og hans falske kuppel i Sant’Ignazio-kirken i Roma (1685–94), som får sin superillusjonistiske effekt kun sett fra ett punkt i rommet, og som avslører og demonstrerer kunstnerens arbeid når jeg ser det fra andre synsvinkler – en oppvisning av kunstens illusjonistiske virkemidler.
            Slik opplever jeg også Toogood Hovlands tredimensjonale kunst: jeg er inkludert i kunsten, den kan ikke fullendes uten meg og mine bevegelser i rommet. Se hva jeg kan, sier hun, idet hun sluker meg med sin kunst, for så å avsløre sine virkemidler, i en prosess som blir en vesentlig del av kunsten.
            Jeg står på Tegnebiennalen, midt inne i Toogood Hovlands bemalte finérrom, snur meg og oppdager hennes svarte silhuettmaleri på veggen bak meg, av samme motiv: et rådyr, en lyktestolpe, et tre og et par andre planter – bildet rendyrker, i fortettet form, kulissens klisjépreg. Men det skaper også en annen illusjon, at en skygge har falt fra kulissene og tvers over rommet. Jeg ser en slags speiling av kulissemotivet, som jeg jo står midt inne i, men jeg speiles ikke selv i dette bildet: Jeg står i verden, men jeg eksisterer ikke i den likevel. Eller: Det er som om skyggen av kulisseverdenen har etset seg inn i denne veggen, som et bilde, en gang før jeg selv trådte inn her. Jeg står midt mellom disse to versjonene. Snur jeg meg den ene veien, mot rommet, kan motivet ikke fastholdes, fordi betraktningsvinkelen min ikke lenger er den korrekte, men snur jeg meg mot veggen, er motivet fastholdt for evig og alltid. Toogood Hovland synes å spørre: Hvor ligger kunstens vesen: i det som ikke kan fastholdes, annet enn som erindring, eller i det som kan fastholdes som konkret bilde? I klisjeen eller i den konseptuelle konteksten den settes inn i?
           Så blir den svarte silhuettklisjeen på veggen ikke bare et søtt, elskverdig rådyrbilde. Det blir også smått uhyggelig, marerittaktig, kanskje, fordi det er løsrevet fra logikkens lover, fra rasjonell tenkning. De to bitene av dette kunstverket – de tredimensjonale kulissene og silhuettmaleriet på veggen – både stemmer og stemmer ikke sett i forhold til hverandre, til tittelen, Tomorrow Might be Gone – og til meg, som står der, midt imellom. Det er som om jeg er stengt inne i en virkelighet jeg ikke helt kan fatte, ikke ganske kan mestre. Er jeg fortapt? Er alt håp ute?
            Ja, synes Toogood Hovland å svare, i det hun har produsert i tiden etter Tegnebiennalen. Når hun viser malerisuiten Van der Decken’s Tales på Tou Scene i Stavanger i 2008, er preget av eventyrverden forsterket, og hun har funnet en inngang som lar henne føre erfaringene fra Tegnebiennalen flere skritt videre: Hun inviterer meg inn i marerittet, lurer meg inn gjennom en åpen, tiltrekkende port, og så er det for sent. Jeg forsvinner inn i en skakk drømmetilstand jeg ikke kan rømme fra. Jeg går mot utstillingen. Der inne i bakgrunnen ser jeg en abstrakt og ganske flytende verden i form av et maleri. Den er rammet inn av utskårne kulisser som tegner sin mørke silhuett mot den lyse bakgrunnen. Det er som å gå inn i en sprettoppbok, hvor sidene bretter seg ut tredimensjonalt når de åpnes. Dette er barnets verden, eventyrets verden, skremmende, men ikke farlig, og den lokker meg videre, stadig innover.
            Slik balanserer Toogood Hovland det naive, banale tegneserieuttrykket i de utskårne og bemalte kulissene med et innhold som lurer deg inn mot det farlige. For her inne blir det alvor: Verden har gått av hengslene i de maleriene som åpenbarer seg bak den eventyraktige inngangsporten. Hekser flyr gjennom luften, hus er stukket i brann, stiger fører ingensteds hen, et barn ligger livløst på bakken med en øks i trestubben ved siden av. Jeg befinner meg i et landskap som er åpent og klaustrofobisk på samme tid. Den som her inn trer, lar alt håp fare.
            For her inne er tegneseriens tilsynelatende uskyld infisert, forvandlet til en drømmeverden hvor marerittet rår. Jeg befinner meg i en menneskelig erfaring hvor alt er kjent, men likevel noe annet, fordi det er vrengt til uhygge. En drømmeverden det er helt umulig å gripe og fastholde rasjonelt. Dette er surrealismens virkemidler igjen aktualisert som drømmens paradoks, hvor uskylden og dens vrengebilde, angsten, låser menneskene inne i tvangssituasjoner som synes å binde dem til en slags evig fortapelse. Barnets uskyld lar seg ikke lenger fastholde, den er infisert av den voksnes bevissthet om en farligere verden.
            Malerisuiten Van der Decken’s Tales har sagnet om den flygende hollender som utgangspunkt. Toogood Hovland utvider kaptein van der Deckens historie om den evig hvileløse reisen til fortellinger om mennesker i et landskap hvor det ikke lenger er mulig å oppleve idyll, fred og harmoni, mennesker med en tilværelse like hvileløs som kapteinens – dømt som de er til alltid å befinne seg i en urolig drømmetilstand, i øyeblikket før oppvåkningen.
            Så dreier dette seg om menneskets grunnleggende frykt for å fanges i et eksistensielt rom uten utgang. Ikke minst finner jeg her barnets frykt for voksenverdenen og barnets forestillinger om hvordan verden henger sammen, satt opp mot den voksnes desillusjonerte marerittversjon av verden sett gjennom egen erfaring. Paradokset framstår som visuelle gåter, for Toogood Hovland maler lyse landskaper hvor formørkelsen allerede har funnet sted. Dette ser vi klart også i de maleriene hun viser i Stavanger Kunstforening høsten 2009, hvor ett av dem nettopp har den paradoksale tittelen Skyggen av lyset. En underliggende trussel og en skjør sårbarhet, blant annet representert av en porselenskrukke som går igjen fra bilde til bilde, alltid malplassert, bidrar til å lukke disse bildene om sine egne dystre hemmeligheter. Selv om det som skjer her, foregår ute, i landskapet, kan vil kalle det for det lukkede roms mysterium.
            Referansene er mange, fra populærkultur, via eventyr til kunsthistorien: Lewis Carrolls Alice, som opplever en truende verden i en annen dimensjon, under bakken. Trollmannen fra Oz, som truer lille Dorothys uskyldsrene eksistens. Hitchcocks marerittaktige Fuglene. Det kinesiske eventyret om Prinsesse Sølvstemme, hvor en konge knuser hundre porselenskrukker. Alt dette og mye mer smelter i Toogood Hovlands malerier sammen til en surrealistisk framstilling av barnets utrygghet i møtet med de voksnes verden og av den voksnes melankolske opplevelse av tapt uskyld.
           Toogood Hovlands arbeidsmetode balanserer det planlagte med det spontane og intuitive. Etter først å ha malt landskapet som et mulig åsted for merkelige handlinger og fortellinger uten begynnelse eller slutt, infiserer hun dette landskapet med andre hallusinatoriske fragmenter – hun setter inn sine figurer og symboler, som en assosiativ lek med billedelementer – som om det er underbevisstheten hennes som trenger seg på. Slik speiler selve arbeidsprosessen innholdet i bildene: Kunstneren gir slipp på noe av kontrollen, til fordel for en friere flyt av assosiasjoner, slik barnet også må gi slipp på den uskyldsrene kontrollen, idet angsten både infiserer den barnlige tilværelsen og samtidig åpner for nye muligheter fram mot en voksenverden. I kulissene – for eksempel Stilleben i Stavanger Kunstforening i 2009 og Dazzled by the Sun i galleriet Artconnexion i Lille i Frankrike samme høst – er motivene tømt for den handlingen som foregår i de tilsvarende maleriene. Her er det kun scenen som står igjen, som et slags etterbilde, en forlatt ruinhaug fra drømmens verden.
Det er som om øyeblikket før oppvåkningen henger igjen i rommet og binder deg til en gåte du kan trenge resten av livet til å prøve å løse.