• facebook-square
  • Flickr Black Square
  • Twitter Square
  • Pinterest Black Square

© 2023 by Odam Lviran. Proudly created with Wix.com.

Svart sol, hvit sorg
Ensomheten; i all sin gru og skjønnhet.

 

Sigrun Hodne, Stavanger Aftenblad 2014

Til tross for at dette gjentar seg gang på gang er jeg fremdeles like uforberedt. Et møte med Ingrid Toogoods kunst er en altoppslukende rå opplevelse som setter seg i kroppen. En fornemmelse av noe som ikke lar seg beskrive; uendelig ensomhet, grenseløs fortvilelse, tomhet...? Kan hende er melankoli det mest passende ordet. Uansett; la meg først forsøke å beskrive utstillingen i mer objektive termer, før følelsene tar overhånd.

I sin utstilling i Kinokino viser Ingrid Toogood til sammen 11 arbeider. Noen av arbeidene henger på veggen, andre står fritt i rommet. Tre av arbeidene kan kalles malerier, resten er det vanskeligere å definere, de er sjangeroverskridende. Alle arbeidene er laget i løpet av de to siste årene.

Utstillingens hovedverk, Evening Falls Flat, er plassert sentralt i rommet og oppfattes nærmest som en fondvegg i det man går inn i utstillingen. Plasseringen understreker verkets viktighet. Evening Falls Flat er, som så mange av Toogoods arbeider, en hybrid. Hvis man likevel har lyst til å foreta en formal beskrivelse, kan man si at det dreier seg om et monumentalt fotografi trykket på et stykke tekstil som strekker seg ut i rommet. Motivet er det kan hende enda vanskeligere å få grep om; fotografiet viser oss deler av malerier, tekstiler, et speil og et vakkert, brunt silkebånd som leder oss inn i billedrommet – før det blir borte i en speiling av seg selv, lukket inne i sin egen virkelighet. Og allerede nå ser vi at de er så godt som umulig å snakke om Toogoods kunst uten å bli følelsesmessig engasjert.
Speil og speilinger går igjen i flere arbeider, og kan oppfattes som en problematisering av hva det vil si å se, speilet kan tolkes som et bilde på synets upålitelighet. ’Du tror det ikke før du får se det’, sier vi, men det betyr ikke det samme som at du kan tro på alt du har sett. Dette optiske spillet har Toogood arbeidet med lenge, men tematikken er langt fra uttømt, hun leverer stadig nye og utfordrende brikker til spillet.

La oss til slutt se hva som skjer hvis vi lar følelsene, melankolien, komme til orde. Melankoli, og jeg benytter meg her av en filosofisk og ikke av en medisinsk forståelse, er et uttrykk for en tapstilstand som er så altomfattende at man ikke engang vet at man opplever tap. Noen kaller det for en hvit sorg, en sorg det ikke finnes trøst for. Jeg opplever Toogoods arbeider som melankolske bilder, jeg tror dette skyldes at hun på et eller annet vis klarer å fange tomheten. Gi den et uttrykk, eller mer presist: hun uttrykker noe som ikke er, noe som har forsvunnet, eller kanskje aldri har vært her. Som sagt, det er vanskelig å snakke om ting det ikke finnes ord for.

Uansett, det dypt smertefulle er en udelt positiv og unik kvalitet i Toogoods kunst.

---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

ENG:

Dark Sun, White Grief
Lonelyness: - in all its raw beauty

 

Sigrun Hodne, Stavanger Aftenblad 2014

In spite of me having experienced it before, I always seem to be unprepared when encountering the art of Ingrid Toogood. Emotionally, it can be an overwhelming and raw experience, which I feel physically and bodily. It is a hopeless feeling that cannot be described verbally: eternal loneliness, boundless despair, emptiness…? Perhaps melancholy is the closest descriptive word. Even so, let me at least make an attempt to objectively describe the exhibition, before emotions take over.

In the exhibition “Gest” at Kinokino, Ingrid Toogood displays a total of 11 works. Some of them hang on the wall, others are placed free-standing on the floor. Three of them can be classified as paintings, - the rest are more difficult to define because they span several art techniques. All the works have been produced during the two last years.

The main piece of the exhibition “Evening Falls Flat” is located centrally in the room and can be regarded as the mainwork, facing the viewer on entry of the exhibition. This very location underlines its importance. “Evening Falls Flat” is, as so many of Toogood’s works, technically, a hybrid. Formally, it may be classified as a monumental photograph, printed on textile, which reaches out and into the room. The motive is perhaps even more difficult to grasp and describe. The elements of the photograph consist of portions of paintings, textiles, a mirror, and a beautiful brown silk band, which leads us into the picture, - before it disappears into a mirrored reflection of itself, as if trapped within its own world. And, this is where it becomes difficult, more-or-less impossible, to continue describing Toogood’s art without getting emotionally involved.

Mirrors and mirrored images are present in several of the works at this exhibition, and may be regarded as an attempt to understand perception itself. Perhaps mirrors can be interpreted as necessary instruments to demonstrate the unreliability of our visual perception. “You don’t believe it before you see it’”,  we say. However, this does not mean that you have to understand everything you see. These optical illusionary games are now well established elements in Toogood’s art. But, she is far from having completed discussing the theme, as she continues to deliver new and challenging elements in the game, also in this exhibition.

Finally, let us see what happens when we let feelings and emotions speak. Melancholy, which I utilize in the pure philosophical meaning of the word, - not the medical. It is an expression of loss, which is so great and all-encompassing that you don’t even realize that you experience a loss. Some may call it “a white grief”, a grief which there seems to be no cure for. I experience Toogood’s works as melancholic images, and, I think this impression has been caused by her managing to grasp and visually express its emptiness.  She somehow manages to provide it with a special character, or more precicely: she manages to express something not there, something which has disappeared, or which has never been there at all. Again, I am faced with the difficulty of speaking about aspects that can not be described in words. However, the feeling that lingers from Toogood’s art, is a deeply felt pain, which is fully positive and qualitatively unique.