På tvers av sjangere

 

Ann Lisbeth Hemmingsen, Kunstforum 2013

I utstillingen Evening Falls Flat åpnes

det opp for funderinger rundt virkelighet,

illusjon og persepsjon.

Skyggespill
Det er den Stavangerbaserte kunstneren Ingrid Toogood som i sommer stiller ut i SOFT galleri. Her viser hun to helt nye verk, et monumentalt tekstilarbeid og et mindre fotografi.
Sort-hvitt fotografiet Le Plagiat er en avfotografering av en ugjenkjennelig gjenstand og skyggen denne gjenstanden kaster mot underlaget. Noe som ser ut til å være en utskåret modell av en skog eller trær, er fotografert på en slik måte at skyggen blir lang og tydelig, som om det var fotografert i kveldssollys. Det oppstår også en negativ-positiv effekt, der vi så vidt aner konturene av den opprinnelige gjenstanden, mens skyggen av den samme gjenstanden fremstår klart og tydelig. Samtidig er detaljene i skyggen utvisket, og minner oss om at det samme objektet kan framtre på ulike måter.
Le Plagiat reiser spørsmål rundt vår måte å tolke en gjengivelse i en gitt kontekst kontra den virkelige verden. Vår oppfattelse og tolkning av både motiv og billedflaten dannes ikke nødvendigvis på bakgrunn av den avbildende gjenstanden, men av dennes skygge. Bruk av lys og skygge som et bevisst grep og virkemiddel har lange tradisjoner i kunsthistorien. Le Plagiat antyder dette, og jeg skulle gjerne sett bruk av skyggespill og utforskning av billedrommet utdypet i flere fotoverk i denne utstillingen, ikke minst fordi dette fotografiet nesten blir borte mot det store tekstilarbeidet som dominerer det lille gallerirommet.

Illusjonen av et rom
Tekstilarbeidet har tittelen Evening Falls Flat, det er et monumentalt fotografi trykket på tekstil. I dette verket undersøker Toogood videre både illusjon og persepsjon, om enn med andre virkemidler enn i Le Plagiat. Her er det ikke lange skygger som leker med vår oppfattelse av motiv og billedflate, men heller utforsking av materialer og den lagvise oppbyggingen av billedrom og -flate.
 

Arbeidet beskrives i pressemeldingen som et fotografisk stilleben. Ved første øyekast er det ikke så enkelt å avgjøre hva det er vi egentlig ser og hvilke materialer vi blir presentert for. De avbildede objektene viser seg å være malingrester og gjenstander fra Toogoods atelier som er fotografert. Nærmere bestemt er det to malerier satt sammen slik at de danner en 90-graders vinkel, den ene liggende på gulvet og den andre stående. Oppå maleriene har kunstneren plassert et rundt speil og et stort silke- eller fløyelsbånd, før hun har avfotografert det hele. Men takket være rik tekstur og mettede farger er det lett å tro at det er et faktisk speil vi ser på, med refleksjonen av det samme båndet.

Speilet er et velkjent grep og hjelpemiddel brukt av mange kunstnere på ulike måter, og sørger for at vi som betrakter enten blir en synlig del av verket; gjennom bruk av faktiske speil, eller at ideen om speilet vender refleksjonen tilbake på oss som betraktere, og på denne måten trekker oss inn i verket. Gjennom speilet får vi også et innblikk i noe som er utenfor rammen eller vår synsvinkel.
 

Konsekvensen av dette en lek med vår persepsjon og oppfattelse av flate og dybde. Med en todimensjonal flate som henger ned fra taket og brer seg utover gulvet, skapes det en viss trompe l`oeil-effekt, et nytt rom i rommet. Tross enkle grep, gir verket inntrykk av å være komplekst sammensatt, og på den måten skaper Toogood grobunn for fundering omkring hva som er illusjon og hva som er virkelig.

Lek med medier
Å karakterisere dette verket er ikke så enkelt; er det en installasjon, et foto, et tekstilverk eller en kombinasjon av alt? Verket har klare maleriske referanser, i og med at det avbildede er malerirester fra kunstnerens produksjon; abstrakte malerier som aldri ble stilt ut, paletter mettet med maling. Verket antyder dermed også noe om den maleriske prosessen som er utgangspunktet for Toogoods kunstnerskap.

Som et bilde, uavhengig av teknikk, er verket, med sin illusjonistiske karakter, mye mer komplekst og assosiasjonsvekkende. Tekstilen som fotografiet er trykket på, er et vanlig bomullslerret. Lerretet har en tekstur som gjør at de tekstile elementene i bildet (silkebåndet) blir svært livaktig. Om ikke dette har vært intensjonen fra kunstnerens side, så underbygges i alle fall min illusjon om at det er et faktisk silkebånd jeg ser.

Betrakteren kan videre villedes til å tro at dette dreier seg om en slags assemblage av ulike gjenstander og materialer. Materialiteten blir med andre ord veldig påtakelig, og står i kontrast til fotografiets todimensjonale format og ikke spesielt taktile overflate.
Som fotografi er Evening Falls Flat en gjengivelse av håndgripelige gjenstander, men et fotografi gjengir ikke nødvendigvis en virkelighet, like lite som et maleri gjør det. Verket gir mer enn å bare være en avbildning av vilkårlige gjenstander som kan knyttes til kunst. På denne måten knyttes kanskje disse to mediene sammen og visker ut skillet mellom fotografi og maleri. Vi står helt enkelt foran et bilde som unndrar seg den gamle sjangerbestemmelsen.

Å utvide begrepene
Og kanskje er det ikke det så viktig å plassere verket i en bestemt kategori. Evening Falls Flat, både enkeltverket og utstillingen, er interessant nettopp fordi det opererer på flere nivåer og på tvers av tradisjonelle sjangerbeskrivelser. Toogood er ikke en kunstner som vanligvis jobber med tekstil som uttrykk, men verkene hennes reflekterer ofte rundt forholdet mellom ulike sjangere. Sett i lys av Toogoods tidligere produksjon fungerer verket som en innfallsvinkel til å åpne opp for en utvidelse av begrepene som maleri og tekstil, og forholdet mellom disse to. Hun har tidligere i sitt kunstnerskap vært inne på samme problemstilling, og nå tar hun den for seg igjen.

Utstillingen faller for øvrig fint inn SOFTs tendens til å vise verk som utvider og kanskje utfordrer sjangeren tekstilkunst, og som gjør dette uten å ty til klisjeer eller overtydelighet.
Evening Falls Flat, Galleri Soft 13.06 – 31.07. 2013