© 2023 by Odam Lviran. Proudly created with Wix.com.

  • facebook-square
  • Flickr Black Square
  • Twitter Square
  • Pinterest Black Square

Øyeblikket før oppvåkningen
 

av Trond Borgen, Stavanger Aftenblad 2008


Like før oppvåkningen går verden helt av hengslene. Hekser flyr gjennom luften, hus er stukket i brann, stiger fører ingen steds hen - flukt er umulig.
Ingrid Toogood Hovland lukker meg elskverdig inn i marerittet, lurer meg inn den åpne, tiltrekkende veien. Til det er for sent, og jeg blir helt oppslukt av hennes skakke drømmetilstand. For først ser jeg en flytende, abstrakt verden rammet inn av utskårne kulisser som tegner sin mørke silhuett mot den lyse bakgrunnen. Det er som å gå inn i en popp-opp bok, hvor sidene bretter seg ut tredimensjonalt når de åpnes. Det er barnets verden, eventyrets verden, hvor ting er skumle, men ikke farlige.


Dette spillet mellom to og tre dimensjoner har etter hvert blitt Hovlands varemerke; nå behersker hun det godt, både fordi hun effektivt kan skape en illusjon som må sees fra ett bestemt punkt, og fordi hun vet å balansere det helt naive, banale tegneserieuttrykket med et dypere innhold som hun videreutvikler i utstillingens todimensjonale malerier. For i neste rom blir det alvor: menneskeskikkelsene i disse bildene synes å befinne seg i tvangssituasjoner som binder dem til en slags evig fortapelse, her nede i denne jordiske verden, som likevel er noe annet - en drømmeverden det er helt umulig å gripe og fastholde. Tegneserieformens tilsynelatende uskyld er infisert i Hovlands malerier; blussende, men likevel nærmest eterisk, fordamper denne atmosfæren idet den tetner seg til og gjør rommet ugjennomtrengelig.


Det er drømmens paradoks Hovland så subtilt fastholder i disse bildene. Utgangspunktet er legenden om den flygende hollender; Hovland utvider kaptein van der Deckens historie om den evig hvileløse reise til en utstilling hun kaller (på ny-norsk) «Van der Decken's Tales»: Mennesker i landskap kan ikke oppleve idyll, fred og harmoni; de befinner seg evig og alltid i øyeblikket før oppvåkningen.
Hovland har funnet fram til en enkel og effektiv surrealisme i formspråk og innhold; med den forteller hun rare historier, kanskje om van der Decken som landkrabbe, eller om en grunnleggende menneskelig frykt for å fanges i et eksistensielt rom uten utgang.
Det perspektivet hun så tydelig etablerer i det jeg trer inn i utstillingen, med sin kulisse-installasjon, viser til en rekke illusjonistiske triks i kunsthistorien, ikke minst fra barokken (bl.a. Borromini, Bernini og Pozzo), hvor det ene - og eneste - korrekte betraktningspunkt betyr alt for opplevelsen. Hovland lar denne store, mektige kulturhistorien møte tegneseriens enkelhet og barnets eventyrverden - og resultatet er marerittet med en inngang som fanger meg.