• facebook-square
  • Flickr Black Square
  • Twitter Square
  • Pinterest Black Square

© 2023 by Odam Lviran. Proudly created with Wix.com.

På vippepunktet

av Line Ulekleiv

Ingrid Toogood Hovland utforsker mulige overganger og bristepunkter mellom forskjellige romlige og flate dimensjoner. Hennes komposisjoner er dels lukket om seg selv, ved å spille på maleriets indre fiksjonsverden, men inntar tidvis betrakterens rom i form av kulisseaktige installasjoner. Toogood Hovland foretar gjennomgående elegante sveip gjennom kunsthistorien, ikke minst ved punktnedslag i stillebentradisjonen og barokkens trompe l’oeil-effekter, med en sterk interesse for det visuelles litterære potensial. Hun nærmer seg teaterets illusoriske natur – og fikserer forskjellige utkikkspunkter mot et uoversiktelig landskap. Det er på vippepunktet mellom flate og dybde, ungpikedrømmer og fortapelse, Ingrid Toogood Hovland orienterer seg. Alice i eventyrland blir et slags emblem for denne pendlingen mellom knuter og åpninger, destruksjon og oppbyggelig fantasi.

Illusjoner

Maleriets lodd og imaginære fantasiflukter utgjør et av omdreiningspunktene i Ingrid Toogood Hovlands kunstneriske virksomhet. Maleriets uunngåelige flate ser ut til å bli et utgangspunkt for en optisk nysgjerrighet og en uanstrengt fargebruk. I hennes seneste utstilling Dazzled by the sun, på det franske galleriet Artconnexion i Lille, viste Toogood Hovland en større installasjon kombinert med et skimrende, nesten impresjonistisk maleri på lerret. Installasjonen understreker hvordan hun opererer med ulike sidestilte lag. Disse kan oppfattes som flak som er revet vekk fra en større parallell virkelighet. Som sceniske kulisser stiller hun her opp et tablå mystisk blottet for tydelig lesbar handling. Det er som om de omgivende maleriene ikke har nøyd seg med å være montert på vegg som ryddige kvadrater, men har slått rot utenfor sine egne oppmålte grenser. Gallerirommet blir dermed et forhandlingsrom for flaten, som ikke blir direkte plastisk i overgangen til en romlig virkelighet, men tar form av overlappende collager av flate bruddstykker.

Betrakteren drar kjensel på det kantete omrisset av en granskog, et underliggende sjikt som suppleres med både mekaniske og organiske elementer. I forgrunnen opptrer stiliserte planter og maleriske gressformasjoner. Denne motiviske inkluderingen av natur i det faktiske, omgivende rommet blir gjennom bruk av silhuettens tomhet grunnleggende kunstig, og denne motsetningen er talende for Toogod Hovlands tilnærming. Den tilgjorte og sammenpressede naturen blir her til statiske former, utdrag fra forstørrede malerier. Som utstillingstittelen antyder blir solen – lest som det lyset som er blikkets grunnleggende forutsetning – blendende, med en destabiliserende virkning. Toogood Hovland sjonglerer her med forskjellige optiske virkelighetslag og oppnår med dette en ør fornemmelse hos betrakteren.

Formørkelse

I sammenheng med den omtalte utstillingen kan man se gruppeutstillingen Predawn Occulation på Stavanger Kunstforening, hvor Ingrid Toogood Hovland stilte ut sammen med Liv Tandrevold Eriksen og Maren Juell Kristensen. Den suggererende tittelen antyder et interessefelt som er svært merkbart hos en rekke unge kunstnere, kanskje særlig nordiske, nemlig en sterk fornemmelse av mystikk og mytologi. Tittelens okkultasjon viser til formørkelse som naturfenomen, og det hefter en rekke overtroiske forestillinger til særlig solformørkelse: Fraværet av lys har gjennom tidene blitt knyttet til katastrofe og dommedag. Et himmellegemes overskygging av et annet, den glidende overlappingen og sammenfallet av hovedformer, kan også brukes som en karakteristikk av Toogood Hovlands komposisjonsmetode.
Denne formale og innholdsmessige spenningen mellom lys og skygge blir i denne utstillingen en passende figur for Toogood Hovlands store installasjon, som kan leses som et dekonstruert stilleben. Med utgangspunkt i flamske stilleben fra 1600-tallet, med sine overdådige blomsteroppsatser, frukt og elegante gjenstander som vaser og fat av kostbart porselen, innfører hun nye, mer uventede symboler. Stillebentradisjonens appell til sanseapparatet har det paradoksale trekk at motivet stimulerer til en økt sanselig erfaring av omgivelsene samtidig som grunnpremisset er at det fungerer som et memento mori, en påminnelse om betrakterens egen dødelighet og forgjengelighet.
I utstillingen viste Toogood Hovland også malerier, som installasjonen hadde et nært slektskap til. I både installasjonen og maleriet inngår en stilisert kinesisk vase med blåhvit dekor. Flate kulisseformer utformet som grantrær er plassert på et svart, rundt og skinnende podium sammen med en kveil tau, en skakk vaseform og et hvitt klede. Disse elementene opptrer også i maleriene, som arkaiske og tidløse rekvisitter, som beholdere for noe skjult, som redskaper for sammenknytning mellom ting som egentlig ikke hører sammen. Toogood Hovland knytter selv den runde sokkelen til en avgrunn eller en brønn, den reflekterer omverdenen, men har også muligheten i seg til å representere inngangen til en parallell og eventyrlig verden.
I maleriene blir denne alternative passasjen, åpningen inn til ukjente dimensjoner, også sterkt motivisk representert, blant annet gjennom hull i bakken, vannspeil og gliper i himmelhvelvingen. I ett særlig ekspressivt utført maleri, med flommende og energiske fargelag i spenn mellom figurasjon og abstraksjon, ser vi en pike med bind for øynene bevege seg urovekkende nært et stup. Avgrunnen er svimlende, med referanser til romantikkens begrep om det sublime i naturen. Nettopp denne negative dype romligheten preger mange av Toogood Hovlands malerier. Billedrommets tomhet dominerer, slik at menneskefigurer, arkitektoniske elementer og utsnitt fra naturen svinner i betydning. Dette finnes kun i periferien, i maleriets ytterkanter, og gjenstander svever tilsynelatende formålsløst rundt i det uendelige rommet. Det menneskelige og menneskeskapte viskes ut og blir diffuse størrelser innen en større og uutgrunnelig sammenheng.

Sagn

Prosjektet Van der Decken’s Tales ble vist på Tou Scene i Stavanger og Galleri Kronstad Hovedgård i Bergen i 2008 og besto i likhet med de nyere ustillingene av malerier og en installasjon. Også her ble betrakteren innlemmet i et slags tredimensjonalt maleri, i en utvidet romlig illusjon. I kraft av sitt mytologiske utgangspunkt var utstillingen et talende eksempel på hvordan eldre fortellinger kan inkorporeres tematisk i et samtidig kunstuttrykk. Tittelen refererer til sagnet om den flygende hollender, hvor kaptein Hendrick van der Decken er dømt til å seile hvileløst rundt på de syv hav på sitt spøkelsesskip helt til dommedag. Skip i nærheten ledes til ødeleggelse og undergang. Denne kapteinens ulykke blir sagt å være en straff for et forsøk på å seile rundt Kapp det gode håp til tross for storm og protester fra mannskapet. Dette sagnet er ved flere anledninger pustet liv i, ikke minst i Wagners opera Der fliegende Holländer (1841).
 
Ingrid Toogood Hovlands malerier bar også her preg av en slørete og mystisk vektløshet i billedrommet, hvor elementer er sidestilt som isolerte entiteter. Her er forskjellige tidslag blandet sammen og kraftige undergangsstrømninger i sving. Bygninger er stukket i brann, tauverk virvler over sammenrasende landskap, og himmelrommet er energisk og skremmende aktivert. Det trivielle hverdagslivet blir fanget i et dystopisk nett som samtidig er et drømmespinn. I denne sprekken mellom sannsynliggjort sivilisasjonsundergang og irrasjonell fabulering står Ingrid Toogood Hovland stødig.

-----------------------------------

Hanging in the Balance

by Line Ulekleiv

Ingrid Toogood Hovland explores possible transitions and bursting points between different spatial and flat dimensions. Her compositions are partly enclosed around themselves, by referring to the internal fictional world of the painting, but they occationally occupy the room of the beholder in the shape of scenery-like installations. Toogood Hovland consistently makes elegant sweeps through art history, particularly by use of sudden impacts in still life tradition and baroque trompe l’oeil effects, with a substantial interest in the literary potential of the visual. She approaches the illusory nature of theatre—and fixates different observation points towards a complex landscape. At the point where surface and depth, girlish dreams and damnation hang in the balance is where Toogood Hovland has her focus. Alice in Wonderland becomes a form of emblem for this oscillation between knots and openings, destruction and uplifting fantasy.

Illusions

The fate of the painting and imaginary flights of fancy make up one of the points of rotation in the artistic activities of Ingrid Toogood Hovland. The painting’s inevitable surface seems to become a starting point of an optic curiosity and effortless use of colour. In her latest exhibition, Dazzled by the sun, at the French gallery Artconnexion in Lille, Toogood Hovland showed a large installation in combination with a shimmering, almost impressionist painting on canvas. The installation emphasises how she works with different juxtaposed layers. These can be seen as flakes torn away from a larger parallel reality. Like theatre sceneries she builds a tableau mysteriously devoid of obvious legible events. It is as if the surrounding paintings have not settled for being mounted on a wall like tidy squares, but have struck root outside of their surveyed borders. Thus, the gallery room becomes a space of negotiation for the surface, which does not become plastic as such in the transformation into a spatial reality, but rather takes on the form of overlapping collages of flat fragments.

The beholder recognizes the edged outline of a spruce forest, an underlying layer complemented both by mechanical and organic elements. In the foreground, stylised plants and picturesque grass formations appear. This thematic inclusion of nature in the actual, surrounding space becomes fundamentally artificial through the use of the silhouette, and this opposition is suggestive of Toogood Hovland’s approach. Here, the contrived and condensed nature becomes static shapes, extracts from enlarged paintings. As the title of the exhibition suggests, the sun—interpreted as the light that is the fundamental prerequisite of the gaze—becomes dazzling, with a destabilizing effect. Toogood Hovland here juggles different optical layers of reality, thereby causing a dizzy sensation in the beholder.

Eclipse

The group exhibition Predawn Occultation with Liv Tandrevold Eriksen and Maren Juell Kristensen at Stavanger Kunstforening can be viewed in relation to the exhibition mentioned above. The enticing title hints at an area of interest very noticeable in several young artists, Nordic ones in particular, namely a strong sense of mysticism and mythology. The occultation of the title refers to the eclipse as a natural phenomenon, and there are a number of superstitious beliefs relating to the solar eclipse in particular. Throughout time, the absence of light has been associated with disasters and the notion of Doomsday. The overshadowing of one celestial body by another, the gliding overlap and coinciding of main shapes, could also be used to characterize Toogood Hovland’s method of composition.

This tension between light and shade, both in terms of form and content, in this exhibition becomes a suitable figure for Toogood Hovland’s large installation, which can be seen as a deconstructed still life. Taking Flemish 17th century still life as her starting point, with their extravagant flower arrangements, fruit and elegant objects like vases and plates made from precious porcelain, she introduces new and unexpected symbols. The sensory appeal of still life contains the contradictory element of having its subject stimulate an increased sensuous experience of the surroundings while at the same time taking as its basic premise its function as a memento mori, a reminder of the beholder’s own mortality and transitoriness.

In this exhibition, Toogood Hovland was also showing paintings, with which the installation was closely related. In the installation as well as the paintings a stylised Chinese vase with a blue and white décor is included. Flat scenery pieces shaped like spruce-trees are placed on a black, round and shiny podium together with a coil of rope, the tilted shape of a vase and a white piece of cloth. These elements also appear in the paintings, like archaic and timeless props, like containers for something hidden, like tools for connecting things that do not belong together. Toogood Hovland herself connects the round base to a chasm or a well, it reflects the outside world, but also contains the possibility of representing the entrance into a parallel and fantastic world.

In the paintings, this alternative passageway, the opening into unknown dimensions, is also strongly represented in terms of subject, by, among other things, holes in the ground, water surfaces and cracks in the firmament. In one particularly expressively executed painting, containing flowing and energetic layers of colour strung between abstraction and figuration, we see a blindfolded girl moving about dangerously close to a cliff. The precipice is staggering, alluding to the Romantic concept of the sublime in nature. It is precicely this negative deep spatiality that characterizes so many of Toogood Hovland’s paintings. The emptiness of the pictoral space dominates, causing the significance of human figures, architectonic elements and sections of nature to fade. These things exist only in the periphery, in the margins of the painting, and objects seem to float without purpose in infinite space. All things human or made by humans are erased and become vague entities in a larger and unfathomable context.

Legend

The project Van der Decken’s Tales was shown at Tou Scene in Stavanger and at Galleri Kronstad Hovedgård in Bergen in 2008. Like the recent exhibitions it consisted of paintings and an installation. Here too, the beholder was incorporated in a form of three-dimensional painting, in an expanded spatial illusion. By virtue of its mythological basis, the exhibition was a poignant example of how older tales can be incorporated thematically into a contemporary artistic expression. The title refers to the legend of the Flying Dutchman, in which Captain Hendrick van der Decken has been doomed to sail the seven seas on his ghost ship restlessly until Judgement Day. Any nearby ship is lead to destruction and doom. The misfortune of this captain is said to be a punishment for an attempt to sail around Cape of Good Hope despite a storm and protests from his crew. Life has been breathed into this legend on several occasions, of which Wagner’s opera Der fliegende Holländer (1841) is the most well-known.

Here too, Ingrid Toogood Hovland’s paintings were characterized by a dimmed and mysterious weightlessness in which elements are juxtaposed as isolated entities. Here, different time layers have been mixed, and powerful undercurrents of doom have been set in motion. Buildings have been set on fire, rope whirls across collapsing landscapes and the sky has been energetically and frighteningly activated. Trivial everyday life is caught in a dystopian net which is also a reverie. In this gap between the collapse of civilisation made probable and irrational imagination, Ingrid Toogood Hovland stands tall.