Det illusoriske bildet
av Line Ulekleiv
I Ingrid Toogoods nye malerier er naturen kun en mediert rest, sett som fargerike og avrevne fliker mot en matt og brun bakgrunn – på vrangen av lerretet. I det nasjonalromantiske maleriet ble naturen gjennomgående estetisert, og gjennom denne holdningen gitt mening. I samtidskunsten lar den seg imidlertid vanskelig feste til lerretet som en troverdig essens. Som utsnitt hentet direkte fra den nasjonale naturens motiviske konvensjoner; saftig flora, dramatiske fossestryk og spisse tinder, spiller Toogoods malerier bevisst fallitt. De kan heller betraktes som rendyrkede fragmenter, kunstgjorte fremstillinger av bilder som rommer andre bilder. De peker kanskje tilbake på en slags “opprinnelig” natur, men i disse maleriene er den ikke tilgjengelig mer enn som en svermerisk og flyktig tanke – et produkt av våre forestillinger. Bildet som konstruksjon forblir et parallelt spor som aldri riktig tangerer naturen.
Sammenpresset natur
Opplevelsen av naturen, fremfor dens stiliserte bildeformular, ligger bak Ingrid Toogoods malerier. Kunstens distanse til naturen er kanskje uoverkommelig, men denne situasjonen innbyr til en identifiserbar lengsel, et poetisk potensial. I ett av hennes malerier ser vi en bugnende gren med fargerike vekster som ser ut til å sveve foran bakgrunnen. Grenen kaster skygge der den henger avkuttet i et tomt rom, uten fortelling og kontekst som mulige vektstenger i motivet. Stemningen i naturen er forsøkt fanget, framfor en gjengivelse av den som informativ illustrasjon.
Det statiske og fjerne i tilnærmingen til naturen går også igjen i andre motiver. Tre lange remser henger ved siden av hverandre, akkompagnert av et mindre bruddstykke. Disse delene ser ut som avrevet papir, halvhjertet montert sammen til et opprinnelig hele. Like fullt har motivet gått totalt i oppløsning. Vi får inntrykket av en hvit innramming rundt et firkantet plakatmotiv i graderte blånyanser fra lyst til mørkt, horisontalt arrangert. Er det en himmel som har gått tapt, eller et hav som er revet i fillebiter? Det er som om vi kan høre den litt aggressive og tørre lyden av papir som rives tvers over. Bildefragmentene er klistret sammen som svært spredte puslespillbrikker, slik at mellomrommene som separarer dem tar regi. Hele veien kaster disse malte papirbitene skygge, og nederst er det som om de vipper oppover, ytterligere løsrevet fra det monotone underlaget. I et tredje maleri er fremstillingen av et opprinnelig motiv fullstendig dekomponert, inntil det hjelpeløse. Illusjonen av fargerike, smale papirstriper er gjennomført slik at de krysser hverandre og skjener ut i alle retninger, krøllete og meningsløse. Det finnes ikke noe sentrum som samler dem.
Maleriet som fenomen
Tidligere var Ingrid Toogood orientert mot en fortellende kunst, hvor betrakteren ofte ble innlemmet i et slags tredimensjonalt maleri, i en utvidet romlig illusjon. Gjennom mytologi og lekende lån fra kunsthistoriens katalog av sjangre og motivtyper, som stillebentradisjon og en romantiserende mystikk rundt forsvinningspunkter, ble kunstens konstruksjoner utforsket. Hun har i høy grad eksperimentert med overgangen mellom flater og dybde, i et åpen sone mellom maleri og skulptur. I flere installasjoner som bærer preg av å være kulisser har hun latt betrakteren utforske forskjellige romlige dimensjoner. Tablåene inkluderer den som beveger seg i forhold til dem, men det er ofte gåtefullt hvilken rolle man selv spiller i komposisjonene. Arbeidene kan skifte både motiv og teknikk ettersom hvor man fysisk befinner seg i rommet. I de senere årene har maleriet som fenomen vært mer fremtredende hos Toogood. Romligheten arbeides frem som en illusjon på det paddeflate lerretet, den avklarte firkanten som per definisjon er startpunkt og endepunkt for maleriet. Maleriene som vises her på Kabuso handler for Toogood selv om selve maleriet og maleprosessen, og hun ser dem som del av et større prosjekt hvor hun utforsker illusjon som tema, et prosjekt som også inkluderer tegning, foto og installasjon. Hun vender tilbake til et utvalg formale problemstillinger som hun nå ønsker å gå mer systematisk gjennom; som maleriets oppbygging i ulike sjikt, farge, push/pull-effekter og komposisjon mellom abstraksjon og figurasjon. Disse flakene hun fremstiller er revet vekk fra en større parallell virkelighet.
Ved å gjøre det maleriske strøket til omdreiningspunkt i et maleri som The Weight of a Shadow (2012) benytter hun seg av den maleriske gesten som en metakommentar til maleriet som sådan. Komponentene som helt grunnleggende utgjør et maleri får vår oppmerksomhet; selve malingen og strøkene på en flate. Samtidig understrekes skyggene, som om hver fortetning av farge og strøk antar form som objekter. Disse impresjonistiske kladdene er situert på flaten, men får samtidig en selvstendig vekt. De svever i et udefinert rom, men bevarer sin flyktighet – som fnugg som fyker forbi i øyeblikket. Virkemidlene er skåret inn til benet, og tilbake står malingen og den optiske illusjonen. Maleriet befinner seg på mange måter i limbo mellom det taktile og det begrepsmessige, det virkelige og det illusoriske. Det lover betrakteren et annet sted og en annen tid, historier og fiksjon, men er samtidig materielt forankret i seg selv, i det spesifikke visningsrommet.
Maleriets lodd, fiksjonens vektløshet
Maleriets lodd og imaginære fantasiflukter utgjør altså et av omdreiningspunktene i Ingrid Toogoods kunstneriske virksomhet. De elegante sveipene gjennom kunsthistorien, har ikke minst dreid seg om barokkens ‘trompe l'oeil’-effekter, billedlige fremstillinger som lurer øyet. Dermed har hun også nærmet seg teaterets illusoriske natur, det teatrale som viser frem seg selv og sin egen konstruksjon under et samlende fiktivt banner.
Å utforske ulike virkelighetslag i billedflaten, og overtrumfe todimensjonale begrensninger, har fulgt maleriets historikk helt fra begynnelsen av. Maleriet som laboratorium for alternative virkeligheter ble kanskje særlig fruktbart under surrealismen, hvor maleriet direkte skulle forløse det underbevisste. Det surrealistiske maleriets motsetninger og paradokser tok sikte på å sprenge forestillingen om en entydig mening, moral og estetikk. Surrealistene så for seg et helt nytt arsenal av sanseopplevelser og bilder. Hos en kunstner som René Magritte virket tekst og bilde på mystisk vis sammen. Mannen med bowlerhatten er en uttalt inspirasjonskilde for Toogood, og hans kjølige figurative billedverden, hvor objekter er rykket vekk fra sine ordinære omgivelser, klarer fortsatt å så tvil rundt vårt sanse- og begrepsapparat. Magrittes beundring for maleriene til Giorgio de Chirico, deles også av Toogood. Den irrasjonelle kombinasjonen av objekter, den tette og truende stemningen og den øredøvende stillheten hos de Chirico, underminerer virkeligheten som et gjenkjennelig mønster av vaner. Særlig de tilbakevendende motiviske fragmentene, som rammer, vinduer, speil og bilder inne i bildet, kan gjenfinnes i Toogoods tilnærming til maleriet som ladet spillerom.
Et register av skygger
Det er likevel kanskje først og fremst skyggen som kastes videre fra denne surrealistiske grenen til Ingrid Toogoods malerier. De lange og mystiske skyggene i sen ettermiddagssol på en av de Chiricos piazzaer, Magrittes skyggerytter i The Lost Jockey (1926), mot en bakgrunn av balustrader – dette er skygger som understreker tilværelsens mangel på logikk og klare årsaksforhold. Skyggene er faste former på lerretet, på lik linje med det man oppfatter som reelle objekter. Likevel er de å regne som tomme masker som dekker over noe som egentlig ikke er der, en mening som er koblet av forlengst.
Toogood er opptatt av både skyggen og speilet som elementer som reflekterer noe flyktig og ustabilt i representasjonen av virkeligheten. Også stillebenstradisjonen viser til dette, stillebenet fungerer når alt kommer til alt som et memento mori, en påminnelse om betrakterens egen dødelighet og forgjengelighet. Særlig i tilnærmingen til naturen kommer det til syne en grunnleggende utilstrekkelighet; menneskene lever sine korte liv satt i relieff mot fjellenes tilsynelatende bestandighet. For Toogood representerer skyggen tid og forgjengelighet, noe forbigående som ikke etterlater seg noen spor. Skyggen er ren form uten materie, vi kan ikke ta på den. Samtidig betraktes den som bevis på eksistens; kun det som kaster skygge er ettertrykkelig i den materielle verden.
På baksiden av maleriet
Disse nye maleriene til Ingrid Toogood er alle malt på vrangen av et ferdigpreparert lerret, slik at de er hvite på baksiden. Ved å male på baksiden får hun også tydeliggjort maleriets underliggende illusjon, på lik linje med at det alltid er mulig å se baksiden av hennes installasjoner. Den brune bunnen på baksiden fremhever skyggevirkningene. Samtidig er de plassert der de vanligvis ikke hører hjemme, som skyggeobjekter som driver planløst rundt, hektet av illusjonens sannhetsretorikk. Sømmene mellom ulike virkelighetslag er ikke forsøkt skjult, men fremvises.
Den flamske barokkmaleren Cornelius Norbertus Gijsbrechts, som blant annet var hoffmaler i København på 1670-tallet, laget noen ekstraordinære trompe l’oeil-malerier som ga betrakteren inntrykket av å se virkelige, tredimensjonale objekter. I Trompe l'oeil. The Reverse of a Framed Painting (1670) kan man se hvordan Gijsbrechts ved å fjerne rammen, som tradisjonelt sørger for å markere et skille mellom betrakterens virkelighet og bildets malte univers, beveger seg bakenfor kunsten, mot scenerommets illusjonisme. På avstand tror vi på at kunstneren har etterlatt et bilde med baksiden mot oss, i en perfekt gjengivelse av treverk, spikre og en nummert lapp. Maleriet er et suverent tricks.
I Toogoods utstilling Evening Falls Flat, på SOFT galleri sommeren 2013, fylte et stort fotografi, som hang fra tak til gulv, gallerirommet. Arbeidet var et fotografisk stilleben av materialrester hun omgir seg med i atelieret. Fotografiet undersøkte Toogoods egen maleprosess, dokumentert av fotografiet, som avbildet ting som forkastede malerier, brukte paletter, avrevne tekstilrester, speil- og pleksibiter. Tre-avkapp fra tidligere kunstproduksjoner ble brukt til å lage nye komposisjoner på ateliergulvet, for deretter å bli avfotografert. Det kasserte materialet inngår i nye konstellasjoner, men diskuterer underveis sin egen posisjon og status som redskaper for konstruksjon og illusjon. Det er en evigvarende prosess, denne produksjonen av stemningsskapende tricks og illusjoner på atelieret. Igjen strekker kunsten seg etter naturens vedvarende prosesser, i sin konstante søken etter bekreftende skygger.