Usedvanlig presis undersøkelse av menneskelig tilstedeværelse
– Dine hemmeligheter er ikke sjokkerende for meg. Det er mine som er det.
Anne Therese Tveita 08.10.2025 Stavanger Aftenblad
På den ellers svartmalte scenen står tre store paneler side om side. Med malte blomstermotiv i duse fargetoner gir de løfter om hjemlig fred og idyll. Men så, fra et sted over oss gjentas med kvinnestemmer strofen “Dine hemmeligheter er ikke sjokkerende for meg. Det er mine som er det”
Allerede her i det første minuttet av forestillingen spennes tråden i en forestilling som utforsker det kvinnelige erfaringsrommet mellom det konforme og det ville, mellom samfunnsmessige og kulturelle forventninger og primitive understrømmer.
Samtidig etableres det en kontrakt mellom publikum og scene; et løfte om intimitet, men også risiko.
I dette landskapet blir vi vitne til et nært og intimt møte mellom to kvinner og en undersøkelse av hva det vil si å være et livsvitne for et annet menneske.
Tittelen gir oss et hint. Den peker både mot Virginia Woolf og mot ulvekvinnen - hun som lytter til instinktene sine, men som i møte med samfunnskrav og forventninger må undertrykke dem for å overleve - understreket av et lydspor av de to kvinnenes trivielle og prat, om henting av unger, middagsplanlegging, kjøring til ridetimer og dansetimer på Steps, alt med lyden av oppvask som bakteppe.
Den lette tonen får likevel en nesten klaustrofobisk karakter i møte med stillheten og de langsomme bevegelsene på scenen. Det oppstår en friksjon mellom det organiserte og det intuitive, mellom det språklige og det sanselige.
Livsvitner
En av stykkets styrker er nettopp at forestillingen er inspirert av Virginia Wolfs univers. Ikke som illustrasjon, men som essens. Hos Woolf er mennesket ofte i bevegelse mellom oppløsning og sammenheng, mellom det indre og det ytre.
Ens eksistens oppstår der, i mellomrommet, i det øyeblikket hvor man blir sett og anerkjent av et annet menneske. Livsvitnet, denne andre som holder livet på plass eller gir erfaringen sin form.
På scenen blir denne innsikten fysisk. Markhus og Ødegård tegner opp relasjonen med kroppen som eneste redskap, med bevegelse, pust og rytme skapes tidvis nærhet og avstand, ikke så ulikt slik Woolf også beskriver hvordan mennesker som forsvinner ut av ens bevissthet også etterlater et ekko.
Det oppleves nesten befriende når drivende techno og blinkende lys flerrer over scenen, når kroppene endelig slipper kontrollen og rytmen tar over. Kraftfulle og jordnære bevegelser, som ritualer, en kroppslig gjenkallelse av urkvinnen, (ulvekvinnen?) hun som lever nær instinkter og impulser, men som også kjenner prisen for å etterleve det.
Når scenen etterhvert glir over i lyden av støvsuging, oppvask og hjemlige rutiner igjen, faller rytmen sammen. Det vilt sanselige viker for det praktiske og nødvendige.
Enda et bilde på kvinnelig liv i spenn mellom drift og plikt - en sirkel av frigjøring og innordning, styrke og resignasjon. Likevel oppleves aldri forestillingen som et feministisk prosjekt, snarere en hyllest til det sterke båndet mellom kvinner og søstersolidaritet.
Menneskelig tilstedeværelse
Forestillingen er ikke koreografert som dans i tradisjonell forstand, men befinner seg heller et sted mellom dans og performativ øvelse. Kroppene orienterer seg tidvis mot hverandre, mot publikum og isolert. Men det er i rommet der de to speiler hverandre at koreografien virkelig treffer.
Her oppnås en intens form for intimitet, det oppleves som om vi overværer noe privat - et møte som ikke egentlig er ment for oss. Vi blir vitne til en gjensidig sirkulasjon av oppmerksomhet - en form for omsorg som ikke søker å eie, men å bære, når de to veksler mellom å lene seg til, og å støtte den andre.
Og kanskje er det akkurat her forestillingens etiske og estetiske spenning ligger: Vi blir selv en del av vitnefunksjonen. Å se blir ikke lenger en passiv øvelse, men snarere en øvelse i å bære ansvar for det som utspiller seg.
De to kvinnene framstår som hverandres livsvitner. Slik blir også Woolfs idé om livsvitnet kroppsliggjort, når én ser og en annen blir sett. Som scenekunst oppleves “Wo(o)lf Women” som en usedvanlig presis undersøkelse av menneskelig tilstedeværelse. Den stoler på bevegelsens språk og lar kroppene bære både tanke og følelse. Det krever mot å stå uten ord, uten fortelling og likevel skape mening.
Men denne forestillingen lykkes fordi den lar oss erfare, ikke forstå. I en tid da synlighet ofte handler om eksponering minner samholdet mellom de to kvinnene om at det å bli sett kan være noe helt annet; en handling av varsomhet, en form for ansvar. Å se er å bære. Å bli sett er å bli holdt i verden.